Fordi jeg fortjener det!

Jeg er glad jeg har TV. Jeg er glad at jeg ser på skjermen i flere timer og lar hjernen min fylles av nyttig informasjon og tilegne meg ny kunnskap. Det jeg setter mest pris på er muligheten til å lære hvordan jeg skal bli et bedre meg.

I dag ble jeg fortalt at hvis jeg kjøper riktig krem vil den faktisk forandre livet mitt! Ja, en myk kvinnestemme sa så – forandre livet mitt.
Det høres jo nesten for godt ut til å være sant. Men denne fantastiske nye kremen vil fjerne hverdagsbekymringer, oppvasken som lukter, hundehårene i sengetøyet og fylle bilen med bensin. Det er jo topp! Selvsagt vil jeg også løpe smilende rundt i gatene, mens kjekke høye menn ser på meg med sex i blikket.

Jeg er nesten ute av døra med Løp og Kjøp-blikket, da det slår meg. Kan det tenkes at forandringen ikke vil være til det bedre? Det sier nemlig ikke reklamen noe om. Kanskje, ved daglig påføring, vil skattevesenet komme med restskatt, vaskemaskinen ta fyr og motoren gå i stykker på bilen min? Kanskje kremen gir meg kviser, og høye menn vil le av meg på gata? Jeg setter med ned foran Tv-en igjen og lar bankkortet hvile.

Nå får jeg informasjon om at ved å bruke et bestemt merke tamponger kan jeg bli "twisted". Reklamen forteller at det er helt ok å kaste kjærestens Playstation ut av vinduet, for nå er Tante Rød på besøk og jeg er "twisted". Men hva hvis jeg kaster bikkja ut av vinduet i stedet? Eller kjører ned gamle damer i fotgjengerfeltet bare fordi jeg nå tydeligvis kan gjøre hva jeg vil? For jeg har en bomullsdott i det unevnelige, og kan derfor være "twisted". Hva med om jeg begynner med selvskading og hyler mot månen om natta? Vil jeg virkelig være en bedre versjon av meg selv ved å bruke dette produktet? For å bli ”twisted” Tror ikke det.

Jeg vil jo også anta at kjæresten som nå står og plukker opp Playstation (eller hundedeler) fra asfalten gjerne ville at jeg hadde valgt et annet merke tamponger.

Daglig får jeg høre at ”fordi jeg fortjener det”, kan jeg handle en rekke produkter med mer eller mindre magiske egenskaper. Men vil jeg egentlig se ut som disse glansete damene? Og vil virkelig disse produktene gjøre meg så vakker og lykkelig? Under pleddet, med en pute foran ansiktet, vil jeg ha fett hår, ikke ha kremer som forandrer livet mitt og definitivt ikke noe som gjør meg ”twisted”. Jeg vil av reklamekarusellen som gir meg ville ideer om evig lykke – eller dertil evig fortapelse hvis jeg ikke løper og kjøper.

Jeg er redd, og ikke glad for å ha TV i det hele tatt. Også er det dataspillene folk er ute etter?

Felula

Oi!!

Det har jeg glemt å si....

Fnutte har flyttet hit - www.fnutopia.no

Sånn, da var det gjort :-)

Hvor er min hostesaft?

Tror jeg har fått et snev av svinefuglsars, fuglesvinpest eller pinnsvinplage. Hoster og harker så lungene er såre og halsen er klassisk full av piggtråd. Kjennes som jeg har ekstremfeber, men termometeret viser usle 37,7. Selv jeg forstår at det ikke klassifiserer til innleggelse... Men! jeg føler meg puslete og stakkarslig forkjøla.
Som nerdekjære sier - jeg blir en mann når jeg blir syk. Altså, jeg tilhører de som blir skikkelig, ordentlig syk! Ikke tullesyk, men nær krepering hver eneste gang. Arf!

Hm, lurer på om jeg klarer å slepe fingrene til tastaturet og innta WoW posisjon mens jeg venter på at noen skal gi meg te med honning...

Sniknerdifisering

Det starter i det små, uten at du legger merke til det - akkurat som så mye annet med avhengigskapende potensiale.

Fase 1:
Først lettere forakt og smidig hoderisting - jasså ja, du sitter her og spiller i kveld også. *neeerd*
Du er fremdeles langt fra å begripe at det er mulig å kaste bort time etter time foran en skjerm for å la dustete figurer slåss, skyte, jakte og jeg vet ikke hva på en skjerm. Det er da så mye annet man kan gjøre med livet, ikke sant? Se på tv, lese bok, skrive bok til og med, henge på kafe, snakke med levende mennesker, gå tur. Alle de tingene som høres ut som en kontaktannonse.

Fase 2:
Blikkene du kaster på skjermen har blitt et lite nanosekunder lenger for hver gang. Brått tar du deg selv i å spørre spørsmål som - jasså ja, du sitter her og spiller med den samme karakteren som i går? Selv med stor grad av selvfornektelse begynner du å kjenne igjen musikken til spillet, og tar deg i å nesten nynne med. Ideen om å flytte din egen laptop langt fra nerdekjære har pussig nok blitt mindre og mindre.

Fase 3:
Hjernen din er nå innstilt på å gi dette spillet en kveld av ditt liv, men det er selvsagt kun for å være snill mot nerdekjære som gjerne vil du skal forsøke, og for en gang for alle å kunne komme med knusende kritikk mot Blizzards univers (at du nå i det hele tatt vet at det finnes noe som heter Blizzard bekymrer deg ikke nevneverdig).

Fase 4:
Du innrømmer stille inni deg at det var da jammen litt artig med denne fine grønnhårete alven du har skapt, som også jammen har klart å komme opp i level ganske fort. Ha, tenke seg til at om bare noen level kan alven få en fin ulv å ri på - da skal questene løses og monstrene dø på hurtig bånd ja! Ehem....selvsagt hvis du skulle gidde å sette deg ned noen timer i ny og ne selvsagt, det er jo så mye annet spennende å finne på.

Fase 5:
Er det mulig å innta mat intravenøst og lære bikkja å gå på do inne?

Et liv.

89 år. 1068 måneder, 4272 uker og 29904 dager.
Var det du fikk.

Alle middagene som ble lagd, plasterlapper på oppskrapte knær. En finger som måtte lappes sammen, trøst når jeg var alene og redd, alle karamellene jeg fikk. Sommrene på hytta, eventyrene du skrev til meg. Triste sanger, latter og sinne. Omsorg og kjærlighet fra før jeg visste at det ikke var en selvfølge. Oppofrelse og ufattelig tålmodighet.

2 dager, 16 timer, for å rydde ut leiligheten din.
Et helt liv.

.....

....og så var en epoke over....
Ordløs nå.

Sommer 2009

Skal vi se, i dag skulle jeg sittet i Mumbai med en kopp grønn te og meditert over livets store spørsmål. Det gjør jeg altså ikke, jeg er hjemme.
Hjemme i egen stue stappet full av Paralgin Forte, men dog med vondt der og her, mens regnet pisker på ruta. Bikkja gidder knapt røre seg i sofaen hvis det ikke er snakk om mat, så det forsterker bare følelsen av å være mutters aleine midt i juli.
I og for seg noe jeg syntes er helt ok, bare jeg ikke egentlig skulle vært et annet sted.
Skuffa!