Oi!!

Det har jeg glemt å si....

Fnutte har flyttet hit - www.fnutopia.no

Sånn, da var det gjort :-)

Hvor er min hostesaft?

Tror jeg har fått et snev av svinefuglsars, fuglesvinpest eller pinnsvinplage. Hoster og harker så lungene er såre og halsen er klassisk full av piggtråd. Kjennes som jeg har ekstremfeber, men termometeret viser usle 37,7. Selv jeg forstår at det ikke klassifiserer til innleggelse... Men! jeg føler meg puslete og stakkarslig forkjøla.
Som nerdekjære sier - jeg blir en mann når jeg blir syk. Altså, jeg tilhører de som blir skikkelig, ordentlig syk! Ikke tullesyk, men nær krepering hver eneste gang. Arf!

Hm, lurer på om jeg klarer å slepe fingrene til tastaturet og innta WoW posisjon mens jeg venter på at noen skal gi meg te med honning...

Sniknerdifisering

Det starter i det små, uten at du legger merke til det - akkurat som så mye annet med avhengigskapende potensiale.

Fase 1:
Først lettere forakt og smidig hoderisting - jasså ja, du sitter her og spiller i kveld også. *neeerd*
Du er fremdeles langt fra å begripe at det er mulig å kaste bort time etter time foran en skjerm for å la dustete figurer slåss, skyte, jakte og jeg vet ikke hva på en skjerm. Det er da så mye annet man kan gjøre med livet, ikke sant? Se på tv, lese bok, skrive bok til og med, henge på kafe, snakke med levende mennesker, gå tur. Alle de tingene som høres ut som en kontaktannonse.

Fase 2:
Blikkene du kaster på skjermen har blitt et lite nanosekunder lenger for hver gang. Brått tar du deg selv i å spørre spørsmål som - jasså ja, du sitter her og spiller med den samme karakteren som i går? Selv med stor grad av selvfornektelse begynner du å kjenne igjen musikken til spillet, og tar deg i å nesten nynne med. Ideen om å flytte din egen laptop langt fra nerdekjære har pussig nok blitt mindre og mindre.

Fase 3:
Hjernen din er nå innstilt på å gi dette spillet en kveld av ditt liv, men det er selvsagt kun for å være snill mot nerdekjære som gjerne vil du skal forsøke, og for en gang for alle å kunne komme med knusende kritikk mot Blizzards univers (at du nå i det hele tatt vet at det finnes noe som heter Blizzard bekymrer deg ikke nevneverdig).

Fase 4:
Du innrømmer stille inni deg at det var da jammen litt artig med denne fine grønnhårete alven du har skapt, som også jammen har klart å komme opp i level ganske fort. Ha, tenke seg til at om bare noen level kan alven få en fin ulv å ri på - da skal questene løses og monstrene dø på hurtig bånd ja! Ehem....selvsagt hvis du skulle gidde å sette deg ned noen timer i ny og ne selvsagt, det er jo så mye annet spennende å finne på.

Fase 5:
Er det mulig å innta mat intravenøst og lære bikkja å gå på do inne?

Et liv.

89 år. 1068 måneder, 4272 uker og 29904 dager.
Var det du fikk.

Alle middagene som ble lagd, plasterlapper på oppskrapte knær. En finger som måtte lappes sammen, trøst når jeg var alene og redd, alle karamellene jeg fikk. Sommrene på hytta, eventyrene du skrev til meg. Triste sanger, latter og sinne. Omsorg og kjærlighet fra før jeg visste at det ikke var en selvfølge. Oppofrelse og ufattelig tålmodighet.

2 dager, 16 timer, for å rydde ut leiligheten din.
Et helt liv.

.....

....og så var en epoke over....
Ordløs nå.

Sommer 2009

Skal vi se, i dag skulle jeg sittet i Mumbai med en kopp grønn te og meditert over livets store spørsmål. Det gjør jeg altså ikke, jeg er hjemme.
Hjemme i egen stue stappet full av Paralgin Forte, men dog med vondt der og her, mens regnet pisker på ruta. Bikkja gidder knapt røre seg i sofaen hvis det ikke er snakk om mat, så det forsterker bare følelsen av å være mutters aleine midt i juli.
I og for seg noe jeg syntes er helt ok, bare jeg ikke egentlig skulle vært et annet sted.
Skuffa!

Jo fler, jo bedre?

Hm...kanskje man skal se om man kan få lesere?
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/fb11ef55b2c06ab6f47ffbbad3371ef61b779189

The office

27 grader på kontoret, klokken tikker inn på 0945.

Luften er stille og svetten popper ut av alle porene på hele kroppen.
Klokken 0947, vurderer muligheten for å kunne dra hjem og dusje, alternativt å tvinge flest mulig kroppedeler under vannkrana på do. Forbanner at jeg la yogaen på hylla.
0951, fortviler over at vinduene er selvmordssikret, de kan kun åpnes 2,7 cm.
2,7 cm betyr at jeg kun får inn støy fra ventilasjonsanlegget - et anlegg som ikke tilhører mitt kontor. Null luft.
0953, googlesøk "arbeidstilsynet", "finn.no" og "svalbard".
0954, fingrene sklir ut av tastaturet grunnet nedsmelting. Jeg formelig ser vannet fordampe fra vannflasken. Begynner å se luftspeilinger i enden av kontoret, pussig at savanner kan befinne seg i tredje etasje.
Prøver meg på nedkjølingsteknikken til vofsen min - *pes, pes, pes*.
0956, kollegaer titter inn og jeg har ingen god forklaring på hvorfor jeg har tunga 15 cm ut av munnen. Jeg oppnår kun å bli så tørr i munnen at varmtvannet i flasken min preller av tunga.

0959, på vei hjem.