Brann og hvem som brenner

Det har brent i Oslo i natt. 6 døde og 13 skadde, avisene bruker store typer, og mediebildet er fullstappet av reportasjer og bilder.

Så leser jeg en artikkel i en av de største avisene og kan sakse ut følgende:

Seks personer omkom natt til i dag i det som er den
verste dødsbrannen i Norge på mange år.

Hm, er det selektiv hukommelse som kommer til uttrykk, eller er 7 polakker som døde i brannen i Drammen ikke verdt å nevne i denne settingen?

Vinterdvale

Vi skriver 1. desember og vi har startet vinterdvalesesongen. Jess, dagene er drivende lange, initiativet lik null og stemningen er laber. I tillegg til vinterdvalemodus snakker vi også en fremtredende versjon av Sibirsk Sovesyke Syndrom.
Egentlig er jeg totalt uegnet til noe annet enn å kro meg rundt mellom varme, flyffy dyner og myke puter. Eventuelt avbrutt av korte opphold på innbydende sofa med grovstrikkede pledd, og hurtige visitter til kjøkkenet for små fristelser som kan nibles i nevnte dyner og pledd.

Det ligger i kortene at all vitalitet ble gjenværende i sensommersesongen, og nå er det en daglig kamp for å leve opp til alle disse tingene jeg er nødt til å forholde meg til gjennom hverdagene. Hm. Deler av hjernen min nekter å godta at det ikke er sosialt akseptert, eller godtatt av banken, arbeidsgiver eller hund at jeg vil nyte litteratur mellom langvarige naps - frem til mars. Jo da, jeg har jo forståelse for at ikke alle og enhver til, for enhver, passende tider kan gjøre som man vil. Det jeg ikke liker er at ikke jeg kan gjøre det jeg vil – til enhver tid. Jeg mener, når man er i dvalemodus med Sibirsk Sovesyke Syndrom er det nesten ikke til å holde ut og i det hele tatt tenke på alt jeg må tenke på.

Flyffy dyner venter, og jeg skal suse inn i seng, og fortrenge at det er en ny dag med masse nye forventninger allerede om stusselig få timer.

Sannheten om meg...

Min kjære våkner og forteller om artig drøm han har våknet fra.

- også løp vi i gjennom snøen og vet du, pelsdotten løp oppå snøen!
- hm
- ja, hun var Legolas!
- mhm
- og jeg var Aragon, artig! Så kom vi til en skog og en lysning og alver og...
- var jeg med?
- ...
- var jeg??
- joda, men...
- og?
- du var gimli...

Det er noe luskent når kjære ser deg som en hårete dverg med øks...

Mitt liv som film

Du vet når alt egentlig skulle vært perfekt, og alle på utsiden sier at du har det så bra og skulle være så stolt og glad - og du ikke er det?
Når en skulle ha feiret og krøllet seg sammen på laubærkransen, men heller vil finne en granbusk å vegetere under? Vel, uavhengig om det betyr noe for deg eller ikke, så er det den høyst reelle situasjonen akkurat nå. Når jeg skulle fokusert på ting som de er, bruker jeg mye tid på å fundere på alle de tingene som ikke er.

Jeg har en venn som har det med å komme med ting å tenke over, akkurat når jeg trenger det.

- hvis livet ditt var en film, ville du betalt for å se den? -

Min første innskytelse er Ja selvsagt! - det er jo meg det dreier seg om og det vil jeg da opplagt se. Det var den narsistiske siden min. Så begynte jeg raskt å vurdere hva slags film livet mitt er akkurat nå.

Så langt varierer det mellom en sør-europeisk film noir fra tidligere tider og en scene fra "Du levande".

Og ja, jeg vil fremdeles betale!

Verden i endring

Ting som tyder på at verden er litt andreledes enn for en uke siden;

1) Satyr blir intervjuet primetime på NRK, og Satyricons nye album er en påkostet produksjon made in USA
2) Andre skumle frontfigursatanister står frem som homofile klesdesignere
3) Usa velger en afro-amerikaner til president
4) Fnutte har blitt eier av ullundertøy

Verden er ikke helt som før, og det er en god ting - tror jeg. Ull klør.

Falling down

Mens jeg står som smurt smør inntil en dresskledt mann kl 07:47 på et av NSB morgentog, kan jeg ikke annet enn å undres over når noen kommer til å ta en "Falling down" på de norske statsbaner. Det er ikke manglende punktlighet, det er ikke meldingene om togmangel, personalmangel eller materiellmangel. Ikke skyldes det signalfeil, sporforsvinninger eller knapt-eksisterende beviligninger heller.

Det er selvsagt all of the above som gjør at jeg undrer på når en eller annen stakkar på vei til eller fra jobb kommer til å få nok. Når frustrasjonen over å daglig miste dyrebar fritid blir for stor til å kunne tas ut på familien hjemme.
Prøver å vri hodet mitt ut fra armhulen til den dresskledte og tenker at - det må da være mange her inne som mens morgensvetten renner har lyst til å dra frem kniv/rifle/bazooka/sprettert og lage en skikkelig morgenmassakre. Har nemlig en mistanke om at når man har frosset litt for lenge, mistet litt for mange timer fritid og blitt fortalt en gang for mye at det mangler tog kan ting og tang lett kortslutte i et menneskesinn.

Det er litt tamt når man skriver under protestbrev og overlever en minister, vi vet alle at det blir ikke noe fart på dobbeltspor utbedring av den grunn, og det er her jeg vil tro at litt god, gammaldags gla`vold vil kunne, om ikke legge nye skinner, iallfall få mer oppmerksomhet!

Imens jeg funderer er jeg i alle fall glad mannen i dress bruker deodorant...

Min fot er satt ned!

Jeg vil ikke være enig! Jeg nekter herved å ende opp som et menneske som nikker og samtykker! Jeg velger å sette minst en fot ned for å la meg sosialt kue til å delta i samtaler jeg finner unødvendige - unødvendige fordi de er intetsigende/diskriminerende/handler om bleier/er fordummende. Nei, jeg mener ingenting om at noen er ute av et tv-program, men jeg mener masse om at bra band skal ha sin siste konsert. Jeg vil rett og slett ikke bare flyte med.

Lett passiar høres i rommet, det tygges og nesten-slurpes og stemmer summer sammen.

Så høres en stemme, akkurat høyt nok til at flere en tre hører den.

Fnutt: Nei, jeg syntes ikke var ekkelt med sanitetsforholdene i Karachi. Det går fint an å gå på do uten papir.

Sånn!

*phu*

Lunsj i ny kantine er tøft...

Også et nytt kontor..

Jeg har et nytt kontor, eller - jeg sitter på et nytt kontor. Det er litt uvant og litt fint. Fremdeles er det ganske upersonlig, med rare figurative bilder på veggene og en knust glassramme som står halvveis bak et bord. Det bordet vet jeg ikke helt hvorfor står her inne, men jeg har begynt å stable tebokser og permer på det. Det skjuler den knuste rammen, nesten.

Utenfor vinduet er det et stort airconditionanlegg, ikke veldig pent, men det minner meg på at joda, det kommer inn frisk luft. Hvis det er luftanlegget til denne byggningen da, akkurat slike tekniske ting har jeg ikke satt meg inn i ennå. Og det skal jeg vel egentlig heller ikke gjøre, men ettersom jeg har tenkt å bli her en stund er det sånne ting jeg kommer til å lære. Om en liten stund vet jeg hvor all den friske luften som kjempemaskinen utenfor vinduet mitt havner. Det blir bra.

På lampeskjermen på den gamle lampa jeg ikke bruker er det satt på et "ikke mobb kameraten min" klistremerke. Et sånt som forestiller en hånd. Det får meg til å tenke på barneskolen. Det var ganske så in å ha minimum to "ikke mobb kameraten min" klistremerker, eller aller helst buttons på seg. Vi skulle ikke mobbe de som ikke var like eitranes melkehvite som oss. Det ga en følelse av solidaritet og å gjøre noe viktig. En gang for lenge siden har noen sittet inne på dette kontoret og sikkert tenkt at det var lurt å henge opp et "ikke mobb kameraten min" klistremerke på lampa over pulten. Så glemmer man det ikke i løpet av dagen.

Jeg har det ganske fint her inne. Stolen er passe myk og pulten bare litt for høy. Det som er litt skummelt er at rett til venstre ganske høyt oppe på veggen henger en veggklokke. Den går feil, men ikke hele tiden. Den går feil i et ikke ennå oppdaget intervall. Det er veldig rart, og gir meg en liten anelse av at her kan man ikke si noe for sikkert, for tiden har slått seg vrang og har bestemt seg for å leve sitt eget liv.

Jeg liker høst..

Høst er fint, høst er topp. Kjølig og frisk morgenluft, vepser og bier drar til Hades og vi aner starten av vakre høstfarger. Eller forråtnelse, alt etter hvordan man ser det.
Å sitte inne, varmt og godt mens regnet plasker ned utenfor er også stemningsfullt og hyggelig. Nesten like hyggelig som å slepe hunden rundt i skogen mens man kjenner de iskalde regndråpene tvinge seg inn gjennom huden og true med å omforme deg til en stor baderynke.
Det er sannelig en fin tid vi går inn i, jeg kan nesten ikke vente til frosten er her med hele sin tyngde og omdanner omgivelsene til en mørk, kjølig grøt.

Og om ikke det er nok, folkens, så kommer straks vintern også!

Litt dement?

Det er jammen pussig hvor fort tiden går, og hvor lenge man kan nesten glemme at man har en blogg. Eller så har man ikke hatt så mye på hjertet. Eller bare vært i et skrivekoma over lenger tid.
Tja, jeg tror all of the above passer inn, men makan da - jeg får da se å skjerpe meg!

Akkurat nå har jeg brukt de siste tre dager på å være sint. Ikke på noe spesielt eller spesielle, jeg har bare vært direkte fly forbanna på tilværelsen uutholdelige letthet. Og nei, jeg tilhører ikke de pms-plagede trollene heller. Da jeg våknet i dag tidlig kjente jeg meg rødglødende av raseri, noe som ikke er en udelt positiv opplevelse.

Så jeg trampet en tur i hurtig tempo med min lille hårball, hvorpå vi møtte på gansterkatta som bor noen oppganger bortenfor min. Det er en skikkelig skummel katt! Den ser ganske uskyldig ut, men naboer har allerede advart meg. Det er en gangsterkatt av verste sort...Den er nemlig ikke redd hunder!

Og siden min hårball har matchvekt på 4,4 kilo ligger hun tynt an. Særlig siden det er 4,4 katteelskende kilo. Mens andre katter fyker opp i trær eller bare setter seg ned og skuer nedlatende på hårball, kvesse gansterkatt klærne og kommer etter oss. Hårball har nesen fylt av liflige pusedufter og entrer et stadie av pusehysteri i glede av å snart kunne få leke med pus - hårball aner ikke farene.

Jeg ser gansterpus krumme rygg til avspark mot hårball, i noe jeg vil anta hadde blitt en lett kamp. Så jeg må faktisk bruke sinne til å jage bort en pus som holder på å gi hårball deng...
Jeg som trodde jeg skulle få brukt raseri til å finne løsninger på iallfall et av verdens minste problemer...

Our time won`t live that long

Siden mandag har jeg hatt den i mitt eie, men ikke gjort noe annet å se på den. Lukket den opp og tatt en titt inni. Men det har så langt vært det eneste.
Har heller satt på tv-en eller åpnet en bok, mens jeg har skult bort på den, der den har ligget på stuebordet.

Men nå har jeg gjort det. Usikker på hva jeg vil få høre og hvor i forventningslandet den vil lande, har jeg satt den på. Madrugadas "Madrugada".

Det er en avskjed med et band som siden 1999 har vært en trofast følgesvenn gjennom mange og mystiske stadier i livet mitt. Melodier og tekster jeg kan ned til den minste nerve.

Ok, jeg har en tendens til å ha følelsene utenpå kroppen, noe som kan være litt too much. Allikevel sitter jeg nå sitter med stor klump i halsen, og tenker at det er et dokument så monumentalt over Knattens beste band og en fantastisk gitarists død, at det vil bli min følgesvenn i lang tid.

Og jeg har ikke kommet til "Our time won`t live that long" enda.

Deilige januar!

Nok et år - jeg er en julesurvivor. Og når man har gjennomlevd denne helvetestid på jord, kommer januar. Januar er sannelig en fantastisk måned, særlig i Tigerstaden og får vår Fnutt.

La meg liste opp bedrøvlighetene som har inntruffet til dd:

* Det er januar. Og ja, det er grunn nok til å komme på listen.
* Jeg kommer til å bli et tall eldre i år, og det blir jammen stas.
* Hunden min er liten. Slaps, søle, asfaltgørr fra meningsløse
mennesker med pigger og bil gjør henne til en gjørmepøl etter hver tur.
* Entrer jobb hvor jeg skulle ha vært i paradis, men møter tagga vinduer og overvømmelser.
* Har fått flott smerte i kneet, som gjør at jeg regner med at slutten er nær.
* Vært på MR-scanning for hodepine som har blitt min ubudte venn. Slutten er nærmere.
* Klesvaskhaugen er ikke borte etter ferie i klimahøl.
* "Feiret" romjul i bergen, se punkt over.
* Jeg er fremdeles på Knatten.

Såh, her står lyspunktene i kø og jeg regner med at februar blir enda bedre.