Our time won`t live that long

Siden mandag har jeg hatt den i mitt eie, men ikke gjort noe annet å se på den. Lukket den opp og tatt en titt inni. Men det har så langt vært det eneste.
Har heller satt på tv-en eller åpnet en bok, mens jeg har skult bort på den, der den har ligget på stuebordet.

Men nå har jeg gjort det. Usikker på hva jeg vil få høre og hvor i forventningslandet den vil lande, har jeg satt den på. Madrugadas "Madrugada".

Det er en avskjed med et band som siden 1999 har vært en trofast følgesvenn gjennom mange og mystiske stadier i livet mitt. Melodier og tekster jeg kan ned til den minste nerve.

Ok, jeg har en tendens til å ha følelsene utenpå kroppen, noe som kan være litt too much. Allikevel sitter jeg nå sitter med stor klump i halsen, og tenker at det er et dokument så monumentalt over Knattens beste band og en fantastisk gitarists død, at det vil bli min følgesvenn i lang tid.

Og jeg har ikke kommet til "Our time won`t live that long" enda.

Deilige januar!

Nok et år - jeg er en julesurvivor. Og når man har gjennomlevd denne helvetestid på jord, kommer januar. Januar er sannelig en fantastisk måned, særlig i Tigerstaden og får vår Fnutt.

La meg liste opp bedrøvlighetene som har inntruffet til dd:

* Det er januar. Og ja, det er grunn nok til å komme på listen.
* Jeg kommer til å bli et tall eldre i år, og det blir jammen stas.
* Hunden min er liten. Slaps, søle, asfaltgørr fra meningsløse
mennesker med pigger og bil gjør henne til en gjørmepøl etter hver tur.
* Entrer jobb hvor jeg skulle ha vært i paradis, men møter tagga vinduer og overvømmelser.
* Har fått flott smerte i kneet, som gjør at jeg regner med at slutten er nær.
* Vært på MR-scanning for hodepine som har blitt min ubudte venn. Slutten er nærmere.
* Klesvaskhaugen er ikke borte etter ferie i klimahøl.
* "Feiret" romjul i bergen, se punkt over.
* Jeg er fremdeles på Knatten.

Såh, her står lyspunktene i kø og jeg regner med at februar blir enda bedre.