1 & 2

Også går man på trynet - igjen... Og da er det jo ikke så mye annet enn to valg..

1) Virkelig leke på motorveien

2) Ta i bruk medfødt sarkastisk tilnærmelse til tilværelsen

...det ble alternativ nr. 2 denne gangen også...

La oss håpe det varer...

Hem...

...når Fnutt stiller i hotpantstruse, grønn hood og vinglasset i hånden på en søndagskveld, forstår jeg at eksens nye dame blir litt rar.

Når hundehelgepappan skal ut å gå med monsterhunden, hadde hun sikkert håpet jeg var en inntørka rosin. Men når jeg er 17 år yngre - avslappa og med god karma, blir det bare artig - for meg..

*mental note to self - det ekke sikkert at du ser så artig ut i hotpantstruse*

*mental note er ignorert*

R.I.P

Det er ganske pussig når et fremmed menneske dør og det gjør en trist.
Slik som at Robert Burås er død. Her sitter jeg på jobb og aner fred og ingen særlig stor fare - og nyheten tikker inn på nettavisene.

Selvsagt er det alltid rart når noen på 31 år dør, men når det er en person som har skrevet og medvirket til å skrive musikk i et band jeg har hatt et sterkt forhold til siden 1999 - blir det ektefølt trist...

Vel, en skål for deg - og kryssede fingre for at Madrugada ikke dør med deg!

Opplevelsenes pris.

Jeg er rastløs, kan ikke sitte her på knatten og la resten av verden fyke forbi - jeg må ut!
Siden jeg har vært en del ute på tur det siste året, har ikke hjernen min forstått konseptet "må jobbe litt, for å få penger til ny reise". Hjernen min motarbeider meg og nekter meg til og med å pakke bort kofferten min fra forrige tur.

Jeg mistrives forsåvidt ikke her, jeg bare hater det dypt og inderlig. Når alle de andre rare menneskene finner seg reder å bo i, og jobber å bli grå i - sitter jeg og tenker på hvordan jeg kan få kommet meg til sted jeg antagelig er mer genetisk tilpasset til å være.

Rett og slett sånn passe frustrert over et voksenliv som jeg egentlig ikke har funnet nøkkelen til hvordan fungerer. Når man ikke vil noen av de samme tingene som vennene sine, og man blir ansett som artig eksentrisk av noen, håpløst egoistisk av andre - syntes jeg verden er grå og vemmelig. Eller, det er helt topp å være eksentrisk og egoistisk, og jeg har det fint her i mitt egne lille univers - vil bare flytte universet mitt ut av knatten!