Min fot er satt ned!

Jeg vil ikke være enig! Jeg nekter herved å ende opp som et menneske som nikker og samtykker! Jeg velger å sette minst en fot ned for å la meg sosialt kue til å delta i samtaler jeg finner unødvendige - unødvendige fordi de er intetsigende/diskriminerende/handler om bleier/er fordummende. Nei, jeg mener ingenting om at noen er ute av et tv-program, men jeg mener masse om at bra band skal ha sin siste konsert. Jeg vil rett og slett ikke bare flyte med.

Lett passiar høres i rommet, det tygges og nesten-slurpes og stemmer summer sammen.

Så høres en stemme, akkurat høyt nok til at flere en tre hører den.

Fnutt: Nei, jeg syntes ikke var ekkelt med sanitetsforholdene i Karachi. Det går fint an å gå på do uten papir.

Sånn!

*phu*

Lunsj i ny kantine er tøft...

Også et nytt kontor..

Jeg har et nytt kontor, eller - jeg sitter på et nytt kontor. Det er litt uvant og litt fint. Fremdeles er det ganske upersonlig, med rare figurative bilder på veggene og en knust glassramme som står halvveis bak et bord. Det bordet vet jeg ikke helt hvorfor står her inne, men jeg har begynt å stable tebokser og permer på det. Det skjuler den knuste rammen, nesten.

Utenfor vinduet er det et stort airconditionanlegg, ikke veldig pent, men det minner meg på at joda, det kommer inn frisk luft. Hvis det er luftanlegget til denne byggningen da, akkurat slike tekniske ting har jeg ikke satt meg inn i ennå. Og det skal jeg vel egentlig heller ikke gjøre, men ettersom jeg har tenkt å bli her en stund er det sånne ting jeg kommer til å lære. Om en liten stund vet jeg hvor all den friske luften som kjempemaskinen utenfor vinduet mitt havner. Det blir bra.

På lampeskjermen på den gamle lampa jeg ikke bruker er det satt på et "ikke mobb kameraten min" klistremerke. Et sånt som forestiller en hånd. Det får meg til å tenke på barneskolen. Det var ganske så in å ha minimum to "ikke mobb kameraten min" klistremerker, eller aller helst buttons på seg. Vi skulle ikke mobbe de som ikke var like eitranes melkehvite som oss. Det ga en følelse av solidaritet og å gjøre noe viktig. En gang for lenge siden har noen sittet inne på dette kontoret og sikkert tenkt at det var lurt å henge opp et "ikke mobb kameraten min" klistremerke på lampa over pulten. Så glemmer man det ikke i løpet av dagen.

Jeg har det ganske fint her inne. Stolen er passe myk og pulten bare litt for høy. Det som er litt skummelt er at rett til venstre ganske høyt oppe på veggen henger en veggklokke. Den går feil, men ikke hele tiden. Den går feil i et ikke ennå oppdaget intervall. Det er veldig rart, og gir meg en liten anelse av at her kan man ikke si noe for sikkert, for tiden har slått seg vrang og har bestemt seg for å leve sitt eget liv.