Et liv.

89 år. 1068 måneder, 4272 uker og 29904 dager.
Var det du fikk.

Alle middagene som ble lagd, plasterlapper på oppskrapte knær. En finger som måtte lappes sammen, trøst når jeg var alene og redd, alle karamellene jeg fikk. Sommrene på hytta, eventyrene du skrev til meg. Triste sanger, latter og sinne. Omsorg og kjærlighet fra før jeg visste at det ikke var en selvfølge. Oppofrelse og ufattelig tålmodighet.

2 dager, 16 timer, for å rydde ut leiligheten din.
Et helt liv.

.....

....og så var en epoke over....
Ordløs nå.

Sommer 2009

Skal vi se, i dag skulle jeg sittet i Mumbai med en kopp grønn te og meditert over livets store spørsmål. Det gjør jeg altså ikke, jeg er hjemme.
Hjemme i egen stue stappet full av Paralgin Forte, men dog med vondt der og her, mens regnet pisker på ruta. Bikkja gidder knapt røre seg i sofaen hvis det ikke er snakk om mat, så det forsterker bare følelsen av å være mutters aleine midt i juli.
I og for seg noe jeg syntes er helt ok, bare jeg ikke egentlig skulle vært et annet sted.
Skuffa!