Oi!!

Det har jeg glemt å si....

Fnutte har flyttet hit - www.fnutopia.no

Sånn, da var det gjort :-)

Hvor er min hostesaft?

Tror jeg har fått et snev av svinefuglsars, fuglesvinpest eller pinnsvinplage. Hoster og harker så lungene er såre og halsen er klassisk full av piggtråd. Kjennes som jeg har ekstremfeber, men termometeret viser usle 37,7. Selv jeg forstår at det ikke klassifiserer til innleggelse... Men! jeg føler meg puslete og stakkarslig forkjøla.
Som nerdekjære sier - jeg blir en mann når jeg blir syk. Altså, jeg tilhører de som blir skikkelig, ordentlig syk! Ikke tullesyk, men nær krepering hver eneste gang. Arf!

Hm, lurer på om jeg klarer å slepe fingrene til tastaturet og innta WoW posisjon mens jeg venter på at noen skal gi meg te med honning...

Sniknerdifisering

Det starter i det små, uten at du legger merke til det - akkurat som så mye annet med avhengigskapende potensiale.

Fase 1:
Først lettere forakt og smidig hoderisting - jasså ja, du sitter her og spiller i kveld også. *neeerd*
Du er fremdeles langt fra å begripe at det er mulig å kaste bort time etter time foran en skjerm for å la dustete figurer slåss, skyte, jakte og jeg vet ikke hva på en skjerm. Det er da så mye annet man kan gjøre med livet, ikke sant? Se på tv, lese bok, skrive bok til og med, henge på kafe, snakke med levende mennesker, gå tur. Alle de tingene som høres ut som en kontaktannonse.

Fase 2:
Blikkene du kaster på skjermen har blitt et lite nanosekunder lenger for hver gang. Brått tar du deg selv i å spørre spørsmål som - jasså ja, du sitter her og spiller med den samme karakteren som i går? Selv med stor grad av selvfornektelse begynner du å kjenne igjen musikken til spillet, og tar deg i å nesten nynne med. Ideen om å flytte din egen laptop langt fra nerdekjære har pussig nok blitt mindre og mindre.

Fase 3:
Hjernen din er nå innstilt på å gi dette spillet en kveld av ditt liv, men det er selvsagt kun for å være snill mot nerdekjære som gjerne vil du skal forsøke, og for en gang for alle å kunne komme med knusende kritikk mot Blizzards univers (at du nå i det hele tatt vet at det finnes noe som heter Blizzard bekymrer deg ikke nevneverdig).

Fase 4:
Du innrømmer stille inni deg at det var da jammen litt artig med denne fine grønnhårete alven du har skapt, som også jammen har klart å komme opp i level ganske fort. Ha, tenke seg til at om bare noen level kan alven få en fin ulv å ri på - da skal questene løses og monstrene dø på hurtig bånd ja! Ehem....selvsagt hvis du skulle gidde å sette deg ned noen timer i ny og ne selvsagt, det er jo så mye annet spennende å finne på.

Fase 5:
Er det mulig å innta mat intravenøst og lære bikkja å gå på do inne?

Et liv.

89 år. 1068 måneder, 4272 uker og 29904 dager.
Var det du fikk.

Alle middagene som ble lagd, plasterlapper på oppskrapte knær. En finger som måtte lappes sammen, trøst når jeg var alene og redd, alle karamellene jeg fikk. Sommrene på hytta, eventyrene du skrev til meg. Triste sanger, latter og sinne. Omsorg og kjærlighet fra før jeg visste at det ikke var en selvfølge. Oppofrelse og ufattelig tålmodighet.

2 dager, 16 timer, for å rydde ut leiligheten din.
Et helt liv.

.....

....og så var en epoke over....
Ordløs nå.

Sommer 2009

Skal vi se, i dag skulle jeg sittet i Mumbai med en kopp grønn te og meditert over livets store spørsmål. Det gjør jeg altså ikke, jeg er hjemme.
Hjemme i egen stue stappet full av Paralgin Forte, men dog med vondt der og her, mens regnet pisker på ruta. Bikkja gidder knapt røre seg i sofaen hvis det ikke er snakk om mat, så det forsterker bare følelsen av å være mutters aleine midt i juli.
I og for seg noe jeg syntes er helt ok, bare jeg ikke egentlig skulle vært et annet sted.
Skuffa!

Jo fler, jo bedre?

Hm...kanskje man skal se om man kan få lesere?
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/fb11ef55b2c06ab6f47ffbbad3371ef61b779189

The office

27 grader på kontoret, klokken tikker inn på 0945.

Luften er stille og svetten popper ut av alle porene på hele kroppen.
Klokken 0947, vurderer muligheten for å kunne dra hjem og dusje, alternativt å tvinge flest mulig kroppedeler under vannkrana på do. Forbanner at jeg la yogaen på hylla.
0951, fortviler over at vinduene er selvmordssikret, de kan kun åpnes 2,7 cm.
2,7 cm betyr at jeg kun får inn støy fra ventilasjonsanlegget - et anlegg som ikke tilhører mitt kontor. Null luft.
0953, googlesøk "arbeidstilsynet", "finn.no" og "svalbard".
0954, fingrene sklir ut av tastaturet grunnet nedsmelting. Jeg formelig ser vannet fordampe fra vannflasken. Begynner å se luftspeilinger i enden av kontoret, pussig at savanner kan befinne seg i tredje etasje.
Prøver meg på nedkjølingsteknikken til vofsen min - *pes, pes, pes*.
0956, kollegaer titter inn og jeg har ingen god forklaring på hvorfor jeg har tunga 15 cm ut av munnen. Jeg oppnår kun å bli så tørr i munnen at varmtvannet i flasken min preller av tunga.

0959, på vei hjem.

The kindness of strangers

Sånn rett før jeg sniker meg avgårde, nei vent! Jeg sniker ikke, jeg tripper fornøyd mot festlokalet og ventende glass med vin. Det er en viss stor forskjell på akkurat det!

Men iallfall - det er alltid noe og noen som dukker opp når man kanskje minst venter det og man egentlig ikke forventer at verden skal kunne vise seg fra noe annet enn vranga. I dag har vært en sånn dag, en ny liten luke er kanskje åpnet, og det sender gåsehud nedover ryggen min og gir meg muligens et snev av tro på karma igjen. Om luke klaskes igjen og ikke var på gløtt allikevel så er det faktisk greit, det er noe med å svinges i en retning hvor det er mange muligheter som er dagens opptur!
Kryptisk? Jess, men så vil jeg ikke jinxe meg selv heller. Bare glad nå!

Velvel, så var det da dags for en prestasjon i godt kollegialt samhold som venter og jeg regner med at det meste vil føles bedre etter et fingerbøl vin eller to. Nå: på med festfjes!

Musikk til arbeidsledigheten.

I morgen er det dagen det skal holdes avslutningsfest for jobben som gikk til villhundene, og jeg er selvsagt i festkomiteaksjonsgruppa. Av de tingene som skal på plass er selvsagt en sylskarp, men sjarmerende quiz, pizzabestilling, pappkrus med dødningehoder og selvsagt Den Ultimate Spillelisten på spotify.

Det artige er at akkurat det er noe som har engasjert stort blant de arbeidsløse massene! Min erfaring nå er at ingenting er så effektivt som masseoppsigelser for å få frem gromlåter som Verdiløse menn, Highway to Hell, Stabbed, Kill 'em all, Fuck You, Times are a-changing og Its all over now på spillelista. Om ikke annet så skal det klinge gjenlyd av liflige toner i ørene mens vi melder oss inn i Nav-klubben og brusher opp CV-ene.

Det må sies at dette er den mest oppløftende oppgaven jeg har for tiden, og det er slett ikke så ille å arrangere en fest som kan renne over av sarkasme og galgenhumor. Kanskje det er her jeg har min nisje? Rett og slett komme inn i bedrifter som har gått til villhundene, det er jo noen av dem for tiden, og lage rabalderfester som gir gjetord langt inn i trygdesystemene?
"Fnuttes festforening for frafallende fastarbeidende" kanskje?

En mulig gjenoppliving?

Joda, det har blitt sagt før og jeg sier det igjen. Tenk hvor artig det kunne vært å gjennopplivet denne blogg? Mulig dette blir et forsøk på det.

År 2009 har tema "reinvent Fnutt", litt sånn av kjedsomhet av selv og et genuint ønske om å sjekke ut mulighetene for å se om endringer kan være av det gode.
Så langt har dette medført en dristig hårklipp og oppsigelse. Altså, jobben min har gått rett til villhundene og skuta har sunket uten håp.

Akkurat det er litt i overkant av hva jeg hadde tenkt med reinvent..... Det var ikke jobben det var noe kjedelig med. Tanken var nok litt mer "hm, kanskje jeg skal bleke tennene og finne en ny spennende hobby". Men nå altså kan jeg jo ha kjempegleden av å finne en helt ny flunkende jobb i dette enkle markedet som er der ute for tiden. Topp!

Såh.... Be careful for what you wish for, you just might get it...

Å være litt usikker...

Dagens tanke i sirkel,

1) Jeg lurer jammen på hva jeg skal gjøre når jeg blir stor?
2)**(fill in the blanks)***- jeg er per definisjon stor!
3) Jeg lurer jammen på hva jeg skal gjøre når jeg blir stor?
4)**(fill in the blanks)***- jeg er per definisjon stor!
5) Ja, du skjønner..

Hvorfor var man i voldsom opposisjon når man skulle ta de viktige valgene?
Jeg blir beundrende når jeg leser om de som visste hva de ville bli når de var 10 og ble det!
Kan man være litt eldre enn det og nå ville vite hva man vil og bli det?

Hvor la jeg swixen?

Det viste seg å være umulig å motstå lysten til å putte planker på beina, så ja - det har blitt skitur.
La meg kjapt oppsummere.

1) Jeg var langtfra alene i løypa, og alle gikk fortere enn meg
2) Tre ganger falt jeg så jeg fikk gjennoppleve følelsen av iskald snø nedover nakken
og i korsryggen
3) Fransk familiefar lurte på hva jeg ventet på mens jeg sto på toppen av en bakke og
lot som jeg pusset briller.
Dette fordi jeg ikke ville falle, noe jeg regnet med som en given, foran fransk familie på tur
4) Det er mulig å pusse riper i brilleglass
5) Å fjerne gammelt klister kunne muligens vært en potensiell ide - mental note to self

Kommer våren snart?

To ski or not to ski.

Overskriften kunne godt dreid seg om hvorvidt det er mulig å komme seg til og fra jobb med ski toget, noe det er nærmest umulig å få til. Hvor vondt, raserifremkallende og nedbrytende det er å forholde seg til at nsb stjeler av fritiden min skal jeg ikke skrive mer om nå.
Neida, det skal dreie seg om noe langt mer sesongbetont - snø!

Her i tigerstaden er det nå snø i store mengder. Det er hauger med snø i sjatteringer fra relativt hvitt til skikkelig skittengrått. Ingen stor fan av snø har jeg noengang vært, men etterhvert som man har blitt voksen har jeg innsett at jeg må finne måter å akseptere skjebnen min på. Min knattenboer skjebne. Så inntil jeg får gjort noe med det må snøen og vinteren takles. Dvale har vært vurdert, og delvis forsøkt, (til opplysning er dette noe omgivelsene ikke klarer å forholde seg til, som jobb f. eks). Emigrasjon er alltid oppe til løpende vurdering, men så langt har lottogudene eller jobbkeiserne ikke vært på min side.

Ski. To planker av ymse materiale, staver som sikkert er som alle andre staver og sko som passer med tykke sokker i - veldig norsk. All denne herligheten er selvsagt gjemt bakerst i boden og er ikke sett siden, ja siden det var langt triveligere ute og jeg fant de under en flytteseanse. Nå har det seg slik at jeg bor rett ved en sådan lysløype og til min store fortvilelse har ett eller annet gen, som må være nedarvet fra da mine forfedre slo sine kvinner ned med klubber og dro de til hulene sine, slått til. Jeg har vurdert å gå på ski! Grøss und gru!

Jeg er ingen outdoorsy nordboer med røde eplekinn, kvikk lunsj i veska og hytte på fjellet. Så hvorfor ski, og hvorfor nå? Hvis dette har noe å gjøre med at jeg har rundet 30 - la med legge til at det er med god margin, og det er en indikasjon på hva som kommer er jeg bekymret. Dypt bekymret. Og jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å nedkjempe skilysten, eller kanskje det hadde vært hygg med en liten, bitteliten tur?
*håpe våren kommer asap*

2009

Det nye året har akkurat startet og det er jo kjekt. Nå var 2008 et helt respektabelt år i det fnuttske liv, og jeg lider av tro på at 2009 kan bli fint det også. I skrivende stund er det permafrost ute, og kulde kombinert med alt for tidlige morgninger gjør en nærmerst katatonisk. Som tidligere nevnt er dvale veldig nærliggende.
Men det er også noe forfriskende med januar, det er nytt og Prøysensk med blanke ark und so weiter. Ja. Det er rett og slett litt fint!
Vel, jeg vil egentlig bare gi litt liv til denne siden sånn tidlig i januar - tror det er god karma for resten av året. Nå er det kose dyne og pute tid.