Det er en grunn...

...til at det kommer et livstegn. Det er jul og det er på tide å forbanne denne tiden på året da røde nisser og ribbefett prøver å ta livet av livsgnisten.
Juletrær fulle av midd, gaver som skal kjøpes av meningsløse grunner og denne påtatte - nå skal vi jammen ha det hyggelig dere - stemningen.

Hukommelse er en flyktig ting. Røffly 1. januar hvert år, er det mentalt bestemt at neste jul skal tilbringes i land hvor jul ikke feires. Men flyktige ting har en tendens til å være, ja, flyktige - så nok en gang ender jeg opp her på Knatten og lar min forbitrelse ramme hardt og nådesløst mine omgivelser.

Dog, er man da ikke direkte kjip, så julegavene i år er "alternative julegaver" - penger til formål verdt å støtte. Som dyr, altså dyr mennesker mishandler gjennom hele året, og mennesker som meg gir penger til for at noen andre skal prøve å få de til åoverleve, så igjen mennesker kan fortsette å være fryktelige.

Hm, ikke bare forakter jeg jul - det er noe med hele menneskeheten...

1 & 2

Også går man på trynet - igjen... Og da er det jo ikke så mye annet enn to valg..

1) Virkelig leke på motorveien

2) Ta i bruk medfødt sarkastisk tilnærmelse til tilværelsen

...det ble alternativ nr. 2 denne gangen også...

La oss håpe det varer...

Hem...

...når Fnutt stiller i hotpantstruse, grønn hood og vinglasset i hånden på en søndagskveld, forstår jeg at eksens nye dame blir litt rar.

Når hundehelgepappan skal ut å gå med monsterhunden, hadde hun sikkert håpet jeg var en inntørka rosin. Men når jeg er 17 år yngre - avslappa og med god karma, blir det bare artig - for meg..

*mental note to self - det ekke sikkert at du ser så artig ut i hotpantstruse*

*mental note er ignorert*

R.I.P

Det er ganske pussig når et fremmed menneske dør og det gjør en trist.
Slik som at Robert Burås er død. Her sitter jeg på jobb og aner fred og ingen særlig stor fare - og nyheten tikker inn på nettavisene.

Selvsagt er det alltid rart når noen på 31 år dør, men når det er en person som har skrevet og medvirket til å skrive musikk i et band jeg har hatt et sterkt forhold til siden 1999 - blir det ektefølt trist...

Vel, en skål for deg - og kryssede fingre for at Madrugada ikke dør med deg!

Opplevelsenes pris.

Jeg er rastløs, kan ikke sitte her på knatten og la resten av verden fyke forbi - jeg må ut!
Siden jeg har vært en del ute på tur det siste året, har ikke hjernen min forstått konseptet "må jobbe litt, for å få penger til ny reise". Hjernen min motarbeider meg og nekter meg til og med å pakke bort kofferten min fra forrige tur.

Jeg mistrives forsåvidt ikke her, jeg bare hater det dypt og inderlig. Når alle de andre rare menneskene finner seg reder å bo i, og jobber å bli grå i - sitter jeg og tenker på hvordan jeg kan få kommet meg til sted jeg antagelig er mer genetisk tilpasset til å være.

Rett og slett sånn passe frustrert over et voksenliv som jeg egentlig ikke har funnet nøkkelen til hvordan fungerer. Når man ikke vil noen av de samme tingene som vennene sine, og man blir ansett som artig eksentrisk av noen, håpløst egoistisk av andre - syntes jeg verden er grå og vemmelig. Eller, det er helt topp å være eksentrisk og egoistisk, og jeg har det fint her i mitt egne lille univers - vil bare flytte universet mitt ut av knatten!

Host...

Vårforkjølelse er kjempestas! Jeg håper jeg får den hvert eneste år!

To dager uten stemme, en dag med grus i halsen, feberhete netter og uante mengder gørr. Det er fryktelig synd på meg, når jeg er syk er jeg syk - og det er en eim av bambi-øyne-aura rundt meg.
Selv om ikke verden kaster seg foran mine føtter og tilbyr meg Kleenex med balsam, biter jeg tennene sammen og håper på bedre tider... *måtte de alle få grimme forkjølelser*

Bare denne djevelske basislusken forlater min kropp skal verden ut og erobr...eh...gjenoppda..nei...tilstedeværes.

*romstere etter nesespray*

Tamtatata-ram! Det skjer igjen!

Det er en sann gledens dag - Fnutts hjerte er oppstemt, frydefullt og munnvikende trekker seg hyppig opp i brede glis.

Gode, gamle helter vil på nytt gjennoppstå! Bekreftelsen på at Mötley Crüe på nytt vil innta tigerstaden har kommet, og hva kan glede Fnutt mer? Det ble store gledesutbrudd, og barnslig fnising akkompagnert av favorittlåter - noe som medførte rare blikk fra kollegaer. Men slikt ignoreres enkelt ved å vri opp volumknappen og synge litt høyere. Kollegaer rygger da ut av kontor og lar meg stort sett få være i fred resten av dagen - hurra!

Det har skjedd tidligere også, så forventningene er klart store - denne gangen også.

Selvsagt vil skjebnen det slik at jeg ikke engang vil være her på Knatten førtskommende lørdag når billettene legges ut, og det medførte store mentale svingninger og antydninger til seriøse prikker og krøller. Men det finnes en 80-talls rockegud som ville det slik at snill person har sagt at billettkjøp vil bli gjennomført. Mental helse bevart, og planlagt tur til varmere strøk kan gjennomføres.

I sannhet en fin dag i gamle helter tegn!

Feriefrykt...

I løpet av uken har jeg gjort en artig observasjon av mennesker.
Som ny-singel og fylt av god karma, har jeg bestemt meg for å realisere planene om å besøke barndomsvenn. Noe som i og for seg ikke er særlig spesielt.

Men når jeg entusiastisk beretter for folk at nå er billettene til Karachi booket, reagerer folk temmelig merkelig. Det er som om jeg brått har fått varige nedsatte sjelsevner. Hvorfor i all verden skal jeg holde på å reise til slike terrorland - vet jeg egentlig hva jeg utsetter meg for, enhver kvinne vil bli steinet for den minste ting. Jeg noterer meg at folk har fryktelig liten tillit til meg, og antar at jeg vil sleive rundt i Karachis bakgater i bikini. Noe jeg forsåvidt ikke har planer om.

Min venn har sendt meg en del praktisk info om livet i Karachi, og i naboleiligheten er det visst geiter! Han er allerede i gang med å planlegge hvor vi skal shoppe kule pakistanske klær til meg, og jeg skal være med han på jobb som engelsklærer, og kjenner jeg han rett blir det mange kvelder med ferskpressa juice, grønn te og ansiktsmasker!

Det er bare så ufattelig mye mer stas enn å dra på en chartertur til Gran Canaria. Jeg tviler på at jeg vil se en eneste brunost eller VG - og heller ingen nordmenn i grilldresser! Det er ferie for meg!

Single in the city...

Fnutte ankommer arbeidssted, og det er en mørk og regntung tirsdag morgen.

Dagens nyhet over morgenteen er Fnuttes nye status som singel. Med tanke på at det er kun jenter rundt bordet, kunne man kanskje tro at sympatien ville flommet. Nope...

- Så bra! Da får vi igjen høre om singellivet ditt! Du vet, vi har ikke noe liv!

Hurra for meg...

BabyShop et sted i tigerstaden, klokken 16:02 fredag.

Fnutte entrer ukjent territorie og lukten av mødre river i nesen. Beibi gjenstander truer med å suge opp all oksygen og blide, blonde damer iler til for å bistå noe de antar er en vordende mor.
Fnutte kjenner på angsten mot det rosa og lyseblå helvete - svelger tungt og begynner å snakke:

- Hvor har dere sånne bæreting?
- Bæreting?
- Eh...sånn BabyBjørn?
- Ja! Det er der borte. *smilende butikkdame med stjerner i øynene*
- Fint, da finner jeg det...

Fnutte brøyter seg vei gjennom ting som er tatt fra en surrealistisk film fra Italia røffly rundt 1927.

- JA, HER ER DE!
- *rødme* Fint jeg tar det herfra..
- Dette er stjernemodellen! Den har sånn meis i ryggen og mange innstillinger og kan justeres etter vekt og er ja..(her er de smilende øynende fokuser på min ikke eksisterende babymage)
virkelig det beste av BabyBjørn på markedet i dag.
- Eh....
- Også har vi fått inn en nyhet!
- ?
- Det er en bæreslynge i stoff, som du bare drapperer rundt kroppen og har beibien inni! Er den ikke fiiiin? (langt blondt hår og moderlige øyne blir nesten ekstatisk)
- *kan du gå nå*
- Ja, du får jo bare si ifra hvis du trenger mer hjelp - og inspirasjon *blinkblink*

- Hvor mange kilo kan jeg ha i en BabyBjørn?
- Opp til 10 kilo, og du kan snu ansiktet frem og bak, alt med enkle grep!
- Ja...Jo... *fikle med snorer og slikt*
- *veldig stirrende på Fnuttes ikke eksisterende kul på magen*

Det er nå Fnutte finner ut at nok er nok og sannheten må frem.

- Du skjønner, jeg skal ha den til hunden min. Hundens far vil ha en slik når han går på lange skiturer, og jeg skal på utslitende pub-til-pub runder.
- *vantro*

Menn i hvite frakker unnslapp jeg såvidt med en liten finte - med BabyBjørn under armen.

Fetisher

Mange har en eller annen fetish. Lakk, lær, sko, tåsuging, iskrem, bondage - det er en stor verden av hva mennesker liker og ikke liker. Og uten å avsløre mine egne preferanser, har jeg observert et rart fenomen...

Hunden min har fetisher. Hvor vanlig dette er vet jeg ikke, men i over et år nå har jeg observert min lille pelsdott. Det startet ganske uskyldig med lek med ulltøffel. Lite visste jeg hvor dette skulle bære hen. Nå humper hun rundt på den samme ulltøffelen flere ganger daglig. Ja, det er en jentehund...
Har hun for eksempel vært på besøk hos noen andre, løper hun rett bort til ulltøffelen og humper ivei så tunga slenger og pesingen minner om noe man kan se på film... Dette har ført til mang en latter fra mine bekjente, for hun humper på enhver tøffel som kommer i hennes vei.

I helgen var vi i lystig lag, og vertskapet hadde sånne sorte monstertøfler med klør. Min lille øyesten gikk bananas og samlet begge monstertøflene til en stor monstertøffellump med klør, før vill humping pågikk til almen forlystelse. Det er i slike øyeblikk jeg lurer på hvorfor jeg ikke har gullfisk..

Vel, humpingen har jeg vent meg til og på en måte akseptert som en del av psykohundens manglende sexliv.

Det er da jeg oppdager en ny fetish... Matmors høye støvler - gjerne i skinn.
Pelsdott har saueskinn, kaninskinn, pledd, spesialdesignede hundeliggeting, myk sofa og seng, men hva velger hun?

Jepp, mine høye støvler i svart skinn. I den kalde gangen ruller hun rundt og smyger seg nesten inn i matmors skinnstøvletter og ser skammelig fornøyd ut. Hva som er attraktivt for pelsdott med dette vil jeg ikke forholde meg til engang - jeg konstaterer bare at det er mulig at hennes ligge-i-sengen-med-matmor privilegie snart blir inndratt...

Fornøyd, hårpleie og pensjon...

Min selvvalgte semi-isolasjon viser seg å medføre frukter. I form av en anelse energi til å utføre oppgaver som lenge har vært forsømt.

Her jeg sitter nå har kroppen min blitt utsatt for klorvann med medfølgende uvante ben- og armbevegelser. Den har blitt satt i et lite rom med fryktelig varm luft og påfølgende kald dusj. Enn så lenge har ikke kroppen slått seg vrang, men den sender tvert imot signaler til hjernen om at dette var en artig adspredelse.

Hjernen på sin side har fått sett mer kroppshår og fete kvinne-og mannskropper enn godt er, og innser at klorvannshaller tydelig tiltrekker seg mennesker med avslappet forhold til fett og intimhårpleie. Noe hjernen min finner litt snodig, men den har slått seg til ro med at det er vel bare slik det skal være i en klorvannshall.

Vel, tilbake i heimen har kropp fått koblet ut og hjernen har hatt overskudd til å lese gjennom fiffig lektyre som "din fripolise og alternativ sparing til pensjon". De hjernecellene som ikke la seg inn til rehabilitering for "skade av overdrevent vokseninnhold i tilværelse", satt sammen artig mail til fripolise/pensjon/kjipe-kjedelige-menn-i- grå-dresser firmaet, om hva de ville anbefale at jeg gjør med disse papirstykkene de har sendt meg.

Så...nuh føler jeg at jeg har bidratt nok i dag og trekker meg tilbake i hiet mitt!

Mørkevinter

Jeg vil være i fred! Jeg vil ikke snakke med alle og enhver!
Dette konseptet fungerer ganske dårlig, verden rundt meg vil rett og slett ikke akseptere at jeg har en særdeles innadvent periode. Samfunnet ser på meg som en middels avviker, opplagt med varige sjelelige skavanker...

Jeg siler alle mine telefoner, og blir nesten ilter når folk ringer to ganger på en dag... Skulle det ringe ett ukjent nummer, ler jeg hånlig mot min mobil og rister oppgitt på hodet.
Jeg prøver ikke å være ekkel, ikke være kjip eller avvisende! Det er bare det at jeg ikke forholder meg til alle disse menneskene akkurat nå. Det er mange av dere som er både hyggelige og vennlige og sikkert bryr dere om meg - men akkurat nå liker jeg å være i mitt eget univers.

Men jeg kommer sikkert ut til våren!

Jihaa!

Jeg har overlevd nok en jul! Og romjul og nyttår!
For å toppe det hele er det et helt år til nissehelvete- og pyntemarerittet kommer tilbake.

O`frydefulle januar med lange mørke kvelder, og ikke et julekort å skue!