Feriefrykt...

I løpet av uken har jeg gjort en artig observasjon av mennesker.
Som ny-singel og fylt av god karma, har jeg bestemt meg for å realisere planene om å besøke barndomsvenn. Noe som i og for seg ikke er særlig spesielt.

Men når jeg entusiastisk beretter for folk at nå er billettene til Karachi booket, reagerer folk temmelig merkelig. Det er som om jeg brått har fått varige nedsatte sjelsevner. Hvorfor i all verden skal jeg holde på å reise til slike terrorland - vet jeg egentlig hva jeg utsetter meg for, enhver kvinne vil bli steinet for den minste ting. Jeg noterer meg at folk har fryktelig liten tillit til meg, og antar at jeg vil sleive rundt i Karachis bakgater i bikini. Noe jeg forsåvidt ikke har planer om.

Min venn har sendt meg en del praktisk info om livet i Karachi, og i naboleiligheten er det visst geiter! Han er allerede i gang med å planlegge hvor vi skal shoppe kule pakistanske klær til meg, og jeg skal være med han på jobb som engelsklærer, og kjenner jeg han rett blir det mange kvelder med ferskpressa juice, grønn te og ansiktsmasker!

Det er bare så ufattelig mye mer stas enn å dra på en chartertur til Gran Canaria. Jeg tviler på at jeg vil se en eneste brunost eller VG - og heller ingen nordmenn i grilldresser! Det er ferie for meg!