Vinterdvale

Vi skriver 1. desember og vi har startet vinterdvalesesongen. Jess, dagene er drivende lange, initiativet lik null og stemningen er laber. I tillegg til vinterdvalemodus snakker vi også en fremtredende versjon av Sibirsk Sovesyke Syndrom.
Egentlig er jeg totalt uegnet til noe annet enn å kro meg rundt mellom varme, flyffy dyner og myke puter. Eventuelt avbrutt av korte opphold på innbydende sofa med grovstrikkede pledd, og hurtige visitter til kjøkkenet for små fristelser som kan nibles i nevnte dyner og pledd.

Det ligger i kortene at all vitalitet ble gjenværende i sensommersesongen, og nå er det en daglig kamp for å leve opp til alle disse tingene jeg er nødt til å forholde meg til gjennom hverdagene. Hm. Deler av hjernen min nekter å godta at det ikke er sosialt akseptert, eller godtatt av banken, arbeidsgiver eller hund at jeg vil nyte litteratur mellom langvarige naps - frem til mars. Jo da, jeg har jo forståelse for at ikke alle og enhver til, for enhver, passende tider kan gjøre som man vil. Det jeg ikke liker er at ikke jeg kan gjøre det jeg vil – til enhver tid. Jeg mener, når man er i dvalemodus med Sibirsk Sovesyke Syndrom er det nesten ikke til å holde ut og i det hele tatt tenke på alt jeg må tenke på.

Flyffy dyner venter, og jeg skal suse inn i seng, og fortrenge at det er en ny dag med masse nye forventninger allerede om stusselig få timer.