Opplevelsenes pris.

Jeg er rastløs, kan ikke sitte her på knatten og la resten av verden fyke forbi - jeg må ut!
Siden jeg har vært en del ute på tur det siste året, har ikke hjernen min forstått konseptet "må jobbe litt, for å få penger til ny reise". Hjernen min motarbeider meg og nekter meg til og med å pakke bort kofferten min fra forrige tur.

Jeg mistrives forsåvidt ikke her, jeg bare hater det dypt og inderlig. Når alle de andre rare menneskene finner seg reder å bo i, og jobber å bli grå i - sitter jeg og tenker på hvordan jeg kan få kommet meg til sted jeg antagelig er mer genetisk tilpasset til å være.

Rett og slett sånn passe frustrert over et voksenliv som jeg egentlig ikke har funnet nøkkelen til hvordan fungerer. Når man ikke vil noen av de samme tingene som vennene sine, og man blir ansett som artig eksentrisk av noen, håpløst egoistisk av andre - syntes jeg verden er grå og vemmelig. Eller, det er helt topp å være eksentrisk og egoistisk, og jeg har det fint her i mitt egne lille univers - vil bare flytte universet mitt ut av knatten!