Siden mandag har jeg hatt den i mitt eie, men ikke gjort noe annet å se på den. Lukket den opp og tatt en titt inni. Men det har så langt vært det eneste.
Har heller satt på tv-en eller åpnet en bok, mens jeg har skult bort på den, der den har ligget på stuebordet.
Men nå har jeg gjort det. Usikker på hva jeg vil få høre og hvor i forventningslandet den vil lande, har jeg satt den på. Madrugadas "Madrugada".
Det er en avskjed med et band som siden 1999 har vært en trofast følgesvenn gjennom mange og mystiske stadier i livet mitt. Melodier og tekster jeg kan ned til den minste nerve.
Ok, jeg har en tendens til å ha følelsene utenpå kroppen, noe som kan være litt too much. Allikevel sitter jeg nå sitter med stor klump i halsen, og tenker at det er et dokument så monumentalt over Knattens beste band og en fantastisk gitarists død, at det vil bli min følgesvenn i lang tid.
Og jeg har ikke kommet til "Our time won`t live that long" enda.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
Mandag morgen, januar er snart historie.
Helgen var grei,besøkte kvinnen med e-ordet. Jeg gjør det jeg er best til; sklir med så lenge jeg kan holde ting på en armlengdes avstand. Eller kanskje det er "verst til"...
Forrige helg var pappahelg og jeg hadde med ungene til fjells. Holdt på å kjøre på elg, men hadde heldigvis såpass liten fart at det gikk greit å stoppe. Litt vennlig men bestemt tuting fikk både kua og kalven til å innse at bilen var full. De spant litt på glatta før de la ivei ut i den dype snøen igjen. Stakkars.
Vel fremme på hytta var et par kjente og et par ukjente med deres håpefulle. En venn av meg hadde tatt med en dame som han nok håpet på en gunstig utvikling sammen med. Slik går det neppe. Etter de første høflighetsfrasene ble venninnen hans veldig interessert i meg når hun hørte hvor jeg kom fra. Og når jeg fortalte at "jo, jeg kjenner en fyr som bor i den veien, han heter Stein", så kom jo historien for en dag. Hun hadde truffet Stein på nett for et par år siden, og de hadde hatt en god dialog. Og avtalt å treffes. Og det var ikke snauere enn at Stein hadde invitert på en romantisk weekend i Paris. Som, ifølge henne, hadde vært helt fantastisk - på alle måter. Etterpå hadde de avtalt å møtes igjen, og det var det siste hun hørte fra Stein. Verken gjentatte mailer, sms'er eller telefoner ble besvart. Så hun fikk venninnen sin til å ringe. Og lagde en falsk profil på nettet med bilde av en flott blondine. Som Stein tok kontakt med. Og iviterte på en romantisk tur. Til Paris...
Jaja, helgen var fin & ungene koste seg i snøen og fikk gått på ski.
Ellers er dagen fin, altfor fin til å sitte inne på et kontor og glo. Men hva kan man gjøre, skal man liksom begynne å realisere seg selv? Hoppe av jobben som overbetalt "ekspert" og heller gjøre noe som er meningsfylt? I neste liv må jeg huske på å skaffe meg et liv...
Men nok om meg, hvordan flyter dagene dine? Madrugadakonsert ikveld, samboeren min skal dit (jeg leier med en kompis) med kjæresten, jeg blir nok sittende på kontoret med papirbunken...
Ble bekymret over hodepinen din, fått noen resultater tilbake?
Ellers håper jeg skrivelysten din er tilbake; jeg vet at jeg har vært treg til å svare men slik er jeg bare...
H.
Post a Comment