Takk...

Det er fredag, det er sommer, det er sol og to lange late fridager foran meg. Uken har vært et studium i hvor mye koffein en kropp kan tåle og om det er mulig å ikke gjøre noenting en uke i strekk. Det er mulig. Klokken har ofte gått baklengs og aldri blitt tre.

Nå er det fredag og alle hjerter gleder seg. Og hva skjer? Allerede da jeg våknet i dag tidlig hadde tidenes hodepine sneket seg innpå meg, og den har blitt mer og mer intens. Nå sitter jeg her hvor ingenting skjer og syntes fryktelig synd på meg selv. Alle mine fantastiske planer for fredagen (akkurat ja... red. anm.) må innstilles, kanselleres og utsettes. Det eneste sin står i hodet mitt - unntatt en farm av krakilske onde dverger - er å komme meg hjem og legge meg på et mørkt soverom.
Helst før jeg ikke lenger ser klart på det venstre øyet.

Og hadde jeg kunnet fått tak i legen min skulle jeg sagt henne et par sannhetens ord om "Det er ikke sikkert det er migrene, så det må vi nok se nærmere på".